Vennskap

I dag kjenner jeg skikkelig på en sliten kropp.  Skikkelig sliten i hodet og kroppen, og har egentlig behov for en skikkelig ferie.

Siden jeg ble mamma har jeg ikke hatt særlig mye tid for meg selv. Min skjønneste sønn har vært borte fra meg i en helg, og han har hatt noen overnattinger hos bestemoren.
Jeg savner på ingen måte livet før barn, ikke misforstå meg, men å "bare" være Linn litt. Ikke alltid ha på meg merkelapper som kone og mamma. Være "Bare Linn"

Som mamma blir man fort litt ensom. Vennene man hadde før man fikk barn, tar ikke kontakt lenger.
Kanskje de tenker at du ikke har mulighet -fordi man har barn.
Du blir sittende hjemme, uten mulighet til å komme seg hjemmefra etter sengetid på barn. Når man gjerne trenger litt voksenkontakt, er ikke alle der lenger.
Barrierene blir større, og det blir vanskelig å komme seg ut fra hjemmets fire vegger. Barnevakt er mulig, om man får litt tid på seg.  Far kan ofte ha barn og hjem alene, og det er fullt mulig å være venninne samtidig som man er mor.

Hvorfor blir det så ofte slik?

Noen ganger lurer jeg litt på hvor lenge jeg hadde vært uten kontakt med verden, om ikke jeg hadde tatt initiativet. 
Hvor lang tid ville det tatt før venninnene hadde tatt kontakt med meg? -en uke eller to. En mnd eller et halvt år?

Følelsen av ensomhet er absolutt tilstedeværende innimellom, og behovet for voksenkontakt finnes selv om jeg har både  mann og barn.